Emma flyttet inn i den nye leiligheten sin en kald novemberdag. Bygningen var gammel, men vakker, med høye vinduer og tregulv. Da hun ryddet i soveromsskapet, fant hun noe uvanlig. Bak en gammel hylle lå det en gul konvolutt. Papiret var tynt og skjørt av alder. Emma åpnet konvolutten forsiktig. Inni lå et håndskrevet brev datert 15. mars 1962. 'Min kjære Helen', begynte brevet. 'Jeg skriver for å fortelle deg noe viktig.' 'Jeg har elsket deg siden den dagen vi møttes i bokhandelen.' 'Men jeg var for sjenert til å snakke med deg.' 'Jeg håper du har det bra. Med all min kjærlighet, Robert.' Emma leste brevet tre ganger. Hun lurte på om Helen noen gang hadde mottatt en kopi av dette brevet. Eller var dette den eneste utgaven, gjemt og aldri sendt? Emma bestemte seg for å undersøke saken. Hun banket på naboens dør neste morgen. En eldre kvinne med sølvfarget hår åpnet døren. 'Hei, jeg heter Emma. Jeg har nettopp flyttet inn ved siden av.' 'Velkommen til bygget', sa kvinnen varmt. 'Jeg heter Margaret. Jeg har bodd her i førti år.' Emma viste Margaret det gamle brevet. Margarets øyne ble store da hun leste det. 'Å, herregud', hvisket hun. 'Jeg vet hvem som skrev dette brevet.' 'Robert Miller bodde i leiligheten din for mange år siden.' 'Han var en stille mann som jobbet på biblioteket.' 'Og Helen?', spurte Emma. Margaret smilte varmt. 'Helen var moren min. Hun eide bokhandelen i Eikegaten.' Emma var forbauset over tilfeldigeten. 'Visste moren din noen gang om Roberts følelser?' 'Nei, hun visste det aldri', sa Margaret trist. 'Robert var veldig sjenert. Han besøkte bokhandelen hver uke.' 'Men han lot alltid som om han lette etter bøker.' 'Han fortalte henne aldri hva han følte.' Emma syntes synd på Robert. Han hadde skrevet et vakkert brev, men aldri sendt det. 'Hva skjedde med Robert?', spurte hun. 'Han flyttet bort 1965', svarte Margaret. 'Ingen vet hvor han dro.' Emma tenkte seg om et øyeblikk. 'Vil du beholde dette brevet?', tilbød hun. 'Det var jo ment for moren din.' Margarets øyne fyltes med tårer. 'Tusen takk, Emma. Dette betyr så mye for meg.' 'Moren min gikk bort i fjor.' 'Hun lurte alltid på hvorfor Robert sluttet å komme til bokhandelen.' 'Nå forstår jeg. Han var for redd til å si noe.' Fra den dagen ble Emma og Margaret gode venninner. De drakk ofte te sammen i Margarets leilighet. Margaret fortalte historier om bygget og det gamle nabolaget. Emma elsket å høre om fortiden. En kveld viste Margaret Emma et gammelt fotografi. På bildet sto en ung kvinne foran en bokhandel. 'Det er moren min Helen', sa Margaret stolt. Emma smilte da hun så på fotografiet. Hun var glad for at hun fant det mystiske brevet. Det hadde brakt to fremmede sammen og skapt et nytt vennskap. Noen ganger kan fortiden forbinde oss med nåtiden på uventede måter.
Norwegian Story (A2)Det mystiske brevet
This A2 Norwegian story is designed for elementary learners. Click any word for instant translation and build your vocabulary as you read.
aboutStory
Emma finner et mystisk gammelt brev gjemt i den nye leiligheten sin. Når hun undersøker saken, oppdager hun en rørende hemmelighet om bygningens fortid og blir uventet venn med en nabo.
1 / 60
🇳🇴Norsk→🇬🇧English
Linked wordUnderlined wordOther words
Comprehension Questions
4 questions
1
Hvor fant Emma det mystiske brevet?
2
Hvem var Helen?
3
Hvorfor sendte Robert aldri brevet?
4
