Dorian låste døren til skolerommet bak seg. Han gikk ned trappen så rolig han kunne. Hendene hans skalv fortsatt av det han hadde gjort. Han vasket blodet av hendene i kaldt vann. Så gikk han til soverommet og skiftet klær. Han brente den blodflekkede skjorten i peisen. Hele natten satt han i biblioteket og tenkte. Hva skulle han gjøre med liket? Han kunne ikke la det ligge i skolerommet for alltid. Da husket han en gammel bekjent. Alan Campbell var en vitenskapsmann. Han visste hvordan man bruker kjemikalier til å ødelegge ting. For flere år siden hadde Alan og Dorian vært nære venner. Men de hadde hatt en forferdelig krangel. Nå nektet Alan å snakke med Dorian. Men Dorian visste ting om Alan. Hemmeligheter som kunne ødelegge ham. Neste morgen sendte Dorian et brev til Alan. 'Kom med en gang. Det er et spørsmål om liv og død.' En time senere kom Alan Campbell. Ansiktet hans var kaldt og sint. 'Hva vil du, Dorian?' 'Jeg trenger at du hjelper meg med å ødelegge noe.' 'Hva slags ting?' 'Det er et dødt legeme der oppe.' 'Jeg trenger at du ødelegger det med kjemikaliene dine.' Alan stirret på ham i vantro. 'Du er gal. Jeg vil ikke hjelpe deg.' 'Jeg ringer politiet.' 'Jeg ville ikke gjort det hvis jeg var deg, Alan.' Dorians stemme var myk, men farlig. 'Jeg vet visse ting om deg.' 'Ting som ville ødelegge ryktet ditt.' 'Du ville bli ruinert. Familien din ville bli vanæret.' Alans ansikt ble blekt. 'Det ville du ikke våge.' 'Prøv meg,' sa Dorian med et kaldt smil. 'Her er et brev jeg har skrevet til avisen.' 'Det forteller alt.' Alan leste brevet med skjelvende hender. Ansiktet hans var vridd av frykt og hat. 'Du er en djevel, Dorian Gray.' 'Kanskje. Men du vil hjelpe meg.' Alan hadde ikke noe valg. Han dro hjem for å hente utstyret sitt. Da han kom tilbake, førte Dorian ham til skolerommet. Alan så liket av Basil Hallward på gulvet. Han stilte ingen spørsmål. I timevis arbeidet han i det forferdelige rommet. Da han var ferdig, var det ingenting igjen av Basil. Ikke et bein. Ikke en dråpe blod. Kjemikaliene hadde ødelagt alt. 'Det er gjort,' sa Alan med en livløs stemme. 'Snakk aldri til meg igjen.' Han gikk uten å se seg tilbake. Dorian brente brevet han hadde skrevet. Så brente han Basils frakk og veske. Det var ingen bevis igjen. Verden ville tro at Basil bare hadde dratt til Paris. Og aldri kom tilbake. Den kvelden gikk Dorian på et middagsselskap. Han lo og snakket med de andre gjestene. Ingen ville ha gjettet hva han hadde gjort. Det vakre ansiktet hans viste ingenting. Men senere den natten drømte han om blod. Han drømte om Basils ansikt, hvitt og dødt. Han våknet med et skrik. Noen uker senere skjøt Alan Campbell seg selv. Han kunne ikke leve med det han hadde gjort. Dorian følte ingenting da han hørte nyheten.
B1Chapter 12 / 20492 words70 sentences
Kapittel 12: Basils oppdagelse
Chapter 12 · Bildet av Dorian Gray · B1 Norwegian. Tip: Click on any word while reading to see its translation. Take your time with each chapter and review the vocabulary before moving on.
Chapter Summary
Basil besøker Dorian før han reiser til Paris. Han konfronterer Dorian med de forferdelige ryktene og ber ham om å benekte dem.
1 / 70
🇳🇴Norsk→🇬🇧English
Linked wordUnderlined wordOther words
Comprehension Questions
4 questions
1
Hvem ber Dorian om hjelp til å ødelegge Basils kropp?
2
Hvordan overbeviser Dorian Alan om å hjelpe ham?
3
Hva skjer med Basils kropp etter at Alan er ferdig med arbeidet sitt?
4