I ukene etter mordet kunne Dorian ikke sove. Hver gang han lukket øynene, så han Basils ansikt. Han trengte noe for å hjelpe ham å glemme. En natt gikk han til havnen ved elven. Der, i den verste delen av London, var opiumhulene. Han hadde vært på disse stedene mange ganger før. I natt trengte han stoffet mer enn noensinne. Hulen var mørk og full av røyk. Folk lå på skitne madrasser med tomme øyne. Dorian betalte den gamle kvinnen ved døren. Han fant et hjørne og la seg ned. Opiumet ville bringe fred. Det ville få ham til å glemme. Da han gikk senere, grep en kvinne armen hans. Hun var tynn og skitten, med ville øyne. 'Drømmeprinsen!' ropte hun. 'Drømmeprinsen!' Dorian dyttet henne bort og skyndte seg ut. Han la ikke merke til mannen som hadde hørt ordene hennes. En røff sjømann med et hardt ansikt. Sjømannen reiste seg og fulgte etter Dorian ut. Natten var mørk, og gatene var tomme. Plutselig kjente Dorian en sterk hånd på skulderen. Han ble kastet mot en vegg. En mann sto over ham og blokkerte flukten hans. 'Hva vil du?' spurte Dorian og prøvde å høres rolig ut. 'Jeg har penger. Ta dem og la meg gå.' 'Jeg vil ikke ha pengene dine,' sa mannen. 'Hun kalte deg Drømmeprinsen.' Dorians blod frøs til is. 'Jeg er James Vane,' sa sjømannen. 'Min søster var Sibyl Vane.' 'Du drepte henne for atten år siden.' 'Jeg sverget på at jeg ville finne deg og drepe deg.' Han trakk frem en pistol og rettet den mot Dorians hode. Dorian tenkte raskt. 'Vent. Tenk på hva du sier.' 'For atten år siden var jeg ikke engang født.' 'Se på ansiktet mitt. Ser jeg ut som nesten førti for deg?' James Vane nølte. Han dro Dorian mot en gasslykt. I det gule lyset studerte han Dorians ansikt. Det var ansiktet til en ung mann, knapt tjue. Glatt hud, klare øyne, uskyldige lepper. Dette kunne ikke være mannen som ødela Sibyl. Den mannen ville vært gammel nå. 'Herregud,' sa James. 'Jeg holdt på å drepe en uskyldig mann.' 'Tilgi meg. Jeg gjorde en forferdelig feil.' Dorian ventet ikke på å høre mer. Han løp nedover gaten og forsvant inn i mørket. James Vane sto alene, forvirret og skamfull. Da dukket kvinnen fra opiumhulen opp. 'Hvorfor lot du ham gå?' spurte hun. 'Han er for ung. Han er ikke mannen jeg søker.' Kvinnen lo bittert. 'Han er nesten førti år gammel. Jeg har kjent ham i atten år.' 'Han har ikke eldet en eneste dag.' 'De sier han solgte sjelen sin til djevelen.' James Vanes ansikt vred seg av raseri. Han hadde latt søsterens morder slippe unna. Men han ville finne ham igjen. Han ville se og vente. Og denne gangen ville han ikke bli lurt. I mellomtiden kom Dorian trygt hjem. Han låste døren og satt i mørket. Hjertet hans hamret av frykt. James Vane hadde funnet ham etter alle disse årene. Hans evige ungdom hadde reddet ham i natt. Men ville den redde ham neste gang? Fortiden hadde kommet tilbake for å hjemsøke ham. Og den ville ha hevn.
B1Chapter 13 / 20522 words70 sentences
Kapittel 13: Mord
Chapter 13 · Bildet av Dorian Gray · B1 Norwegian. Tip: Click on any word while reading to see its translation. Take your time with each chapter and review the vocabulary before moving on.
Chapter Summary
Dorian viser Basil det forferdelige portrettet. I et plutselig raseri stikker Dorian Basil i hjel. Portrettet viser nå en morders hender som drypper av blod.
1 / 70
🇳🇴Norsk→🇬🇧English
Linked wordUnderlined wordOther words
Comprehension Questions
4 questions
1
Hvor går Dorian for å prøve å glemme mordet?
2
Hvem konfronterer Dorian utenfor opiumhulen?
3
Hvordan slipper Dorian unna James Vane?
4