Uken etter dro Dorian for å bo på landhuset sitt. Han trengte å komme seg bort fra London. Han inviterte mange velstående venner til å bli med. Det ville bli fester og jakt og latter. Kanskje kunne han glemme det forferdelige ansiktet til James Vane. Den første kvelden var deilig. Dorian lo med gjestene sine og spilte musikk. Men da han la seg, kunne han ikke sove. Han trodde stadig at han hørte fottrinn utenfor. Neste dag var det et jaktselskap. Dorian red ut med gjestene sine inn i skogen. Da de red gjennom en lysning, stivnet Dorian. Et ansikt iakttok ham bak trærne. Et røft, hardt ansikt med brennende øyne. James Vane hadde fulgt etter ham. Dorians hest steilet i panikk. Han falt nesten til bakken. 'Dorian! Er du i orden?' spurte en venn. 'Jeg har det bra,' sa han. 'Jeg trodde jeg så noe.' Men da han så igjen, var ansiktet borte. Hadde han innbilt seg det? Jaktselskapet fortsatte, men Dorian kunne ikke nyte det. Han så seg stadig tilbake. Den kvelden til middag kunne han knapt spise. Vennene hans la merke til hvor blek og nervøs han var. 'Du virker uvel,' sa en av damene. 'Kanskje du burde hvile i morgen.' 'Nei,' sa Dorian raskt. 'Jeg må bli med på jakten.' Hvis James Vane var der ute, ville det ikke hjelpe å gjemme seg. Neste morgen jaktet de igjen. Denne gangen jaktet de kaniner i skogen. Dorian gikk med geværet sitt og prøvde å holde seg rolig. Plutselig løp en kanin over stien. En mann i nærheten løftet geværet og skjøt. Men i stedet for å treffe kaninen, hørtes et skrik. En mann hadde gjemt seg i buskene. Kulen hadde truffet ham. Alle skyndte seg for å se hva som hadde skjedd. Mannen var død. Han var en røff sjømann. Dorian så på ansiktet og følte at hjertet stoppet. Det var James Vane. Mannen som hadde sverget på å drepe ham, var død. Skutt ved et uhell i Dorians egen skog. 'Er det noen som kjenner ham?' spurte noen. 'Nei,' sa Dorian raskt. 'Jeg har aldri sett ham før.' Han burde ha følt lettelse. Forfølgeren hans var død. Han var trygg. Men i stedet følte han seg syk av skyld. James Vane hadde bare ønsket rettferdighet for søsteren sin. Og nå var han død, som så mange andre. Sibyl. Basil. Alan Campbell. Og nå James. Alle som kom for nær Dorian Gray, endte opp ødelagt. Han gikk tilbake til huset og låste seg inne på rommet sitt. I timevis satt han og stirret på ingenting. Hva hadde han blitt? Var det noen måte å angre det han hadde gjort? Kunne han noensinne bli god igjen? Han bestemte seg for å dra tilbake til London. Han ville forandre livet sitt. Han ville bli et bedre menneske. Kanskje ville portrettet også forandre seg da. Kanskje kunne han redde sjelen sin likevel. Han sa farvel til de forvirrede gjestene sine. Han tok en vogn tilbake til byen. Hele veien dit la han planer. Han ville være snill. Han ville være god. Men kunne Dorian Gray noensinne virkelig forandre seg?
B1Chapter 14 / 20519 words70 sentences
Kapittel 14: Liket
Chapter 14 · Bildet av Dorian Gray · B1 Norwegian. Tip: Click on any word while reading to see its translation. Take your time with each chapter and review the vocabulary before moving on.
Chapter Summary
Dorian presser en gammel venn, vitenskapsmannen Alan Campbell, til å ødelegge Basils lik med kjemikalier. Alan tar senere sitt eget liv av skyldfølelse.
1 / 70
🇳🇴Norsk→🇬🇧English
Linked wordUnderlined wordOther words
Comprehension Questions
4 questions
1
Hvorfor drar Dorian til landhuset sitt?
2
Hva skjer under jaktselskapet i skogen?
3
Hvordan føler Dorian seg når han ser at James Vane er død?
4