Kapteinen lå i sengen i flere dager etter slaget. Han var svak, men krevde rom hele tiden. 'Ett glass vil ikke drepe meg,' tryglet han min mor. Min mor nektet og husket doktorens advarsel. I mellomtiden ble min stakkars far svakere for hver dag. En trist morgen døde han stille i søvnen. Min mor og jeg var overveldet av sorg. Vi måtte forberede begravelsen mens vi fortsatt drev vertshuset. Dagen etter begravelsen skjedde noe merkelig. Jeg sto ved døren da jeg så en blind mann nærme seg. Han banket på veien med en stokk og beveget seg sakte mot vertshuset. Han hadde en grønn skygge over øynene og en fillete sjømannskappe. Ryggen hans var bøyd, og han så gammel og skrøpelig ut. 'Vil en snill venn fortelle en stakkars blind mann hvor han er?' ropte han. 'Du er ved vertshuset Admiral Benbow,' svarte jeg. 'Gi meg hånden din, unge mann,' sa den blinde mannen. Jeg rakte fram hånden, og han grep den med et grep som jern. 'Nå tar du meg til kapteinen, ellers brekker jeg armen din!' hveste han. Jeg var livredd og førte ham rett til kapteinens rom. Kapteinen satt oppreist i sengen, svak og blek. Da han så den blinde mannen, fyltes ansiktet hans med redsel. 'Nå, Bill, sitt der du er,' sa den blinde mannen. 'Jeg kan ikke se, men jeg kan høre en finger bevege seg.' 'Rekk ut venstre hånd,' befalte den blinde mannen. Kapteinen adlød og skalv av frykt. Den blinde mannen presset noe lite inn i kapteinens håndflate. 'Og nå er det gjort,' sa den blinde mannen muntert. Han slapp raskt armen min og forlot vertshuset. Jeg kunne høre stokken hans banke bortover veien. Kapteinen åpnet hånden og så på det som var der. Det var et lite stykke papir, svart på den ene siden. 'Den svarte flekken!' skrek kapteinen forferdet. Han snudde det og leste hva som sto på den andre siden. 'De kommer klokken ti i natt!' stønnet han. Han prøvde å reise seg, men grep plutselig halsen. Han svaiet et øyeblikk, så styrtet han i gulvet. Jeg løp til ham og ropte på min mor. Men det var for sent; kapteinen var død. Sjokket fra den svarte flekken hadde stoppet hjertet hans. Min mor knelte ved siden av liket, blek og skjelvende. 'Hva skal vi gjøre, Jim?' spurte hun. Jeg husket hva kapteinen hadde sagt om klokken ti. Noen kom for å hente ham, og de ville komme til vertshuset vårt. 'Mor, kapteinen skyldte oss penger,' sa jeg. 'La oss ta det han skylder fra sjøkisten hans.' Min mor var enig, for vi trengte pengene sårt. Jeg fant nøkkelen til kisten som hang rundt halsen på kapteinen. Med skjelvende hender åpnet jeg den tunge trekisten. Inni fant vi klær, tobakk og to pistoler. På bunnen var en pose med mynter og et knippe innpakket i voksduk. Min mor begynte å telle myntene for bare å ta det som var skyldt. Men myntene var fra mange forskjellige land. Å telle dem tok lang tid. Plutselig hørte vi en lyd som fikk blodet vårt til å fryse. Det var tikk-tikk-tikk fra den blinde mannens stokk på veien. 'Fort, Jim!' hvisket min mor inntrengende. Jeg grep voksdukpakken og stappet den i lommen. Min mor tok myntene hun hadde telt. Vi løp ut bakdøren ut i den kalde nattluften. Lyden av mange fottrinn og sinte stemmer kom nærmere bak oss.
B1Chapter 2 / 12566 words60 sentences
Kapittel 2: Den svarte flekken
Chapter 2 · Skatteøya · B1 Norwegian. Tip: Click on any word while reading to see its translation. Take your time with each chapter and review the vocabulary before moving on.
Chapter Summary
Etter at Jims far dør, ankommer en skremmende blind mann vertshuset og overleverer den svarte flekken til kapteinen - en piraters dødsdom. Kapteinen dør av sjokk, og Jim og moren hans leter i sjøkisten hans etter pengene de har til gode. De finner mystiske papirer og flykter akkurat idet piratene ankommer.
1 / 60
🇳🇴Norsk→🇬🇧English
Linked wordUnderlined wordOther words
Comprehension Questions
4 questions
1
Hva ga den blinde mannen til kapteinen?
2
Hvorfor gjennomsøkte Jim og moren hans kapteinens sjøkiste?
3
Hvordan døde kapteinen?
4