Nede hørte tjenerne et forferdelig skrik. Det kom fra et sted høyt oppe i huset. De så på hverandre med frykt. 'Hva var det?' spurte kokken. 'Det hørtes ut som om noen døde,' sa butleren. De ventet, men ingen annen lyd kom. Huset var helt stille. 'Burde vi gå og se til herren?' spurte en stuepike. 'Han sa at vi aldri skulle forstyrre ham der oppe.' Men det skriket hadde vært for forferdelig til å ignorere. Butleren gikk opp trappene til det låste rommet. Han banket på døren. 'Sir? Mr. Gray? Er De i orden?' Det kom ikke noe svar. Han banket igjen, høyere denne gangen. Fortsatt ikke noe svar. Han prøvde døren, men den var låst. De andre tjenerne hadde fulgt ham opp trappene. 'Vi må bryte ned denne døren,' sa butleren. To av mennene kastet vekten sin mot den. Den gamle låsen ga etter, og døren fløy opp. De stormet inn i rommet. På veggen hang et vakkert portrett. Det viste deres herre i all sin ungdommelige prakt. Gyllent hår, klare øyne, et uskyldig smil. Maleriet så like ferskt ut som den dagen det ble laget. Men på gulvet lå det noe forferdelig. En død mann i aftensklær. Han var visnet og rynkete. Ansiktet hans var avskyelig av alder og forfall. En kniv stakk i hjertet hans. Tjenerne kjente ham ikke igjen med en gang. 'Hvem er denne gamle mannen?' spurte kokken. 'Hvor er Mr. Gray?' Butleren knelte ned ved siden av liket. Han så på ringene på den døde mannens fingre. Han kjente dem igjen med en gang. De tilhørte Dorian Gray. 'Herregud,' hvisket han. 'Dette er herren.' De andre gispet i redsel. 'Det kan ikke være Mr. Gray!' 'Mr. Gray er ung og vakker!' Men ringene løy ikke. På en eller annen måte, umulig nok, var dette Dorian Gray. Politiet ble tilkalt. De kunne ikke forklare det de fant. En mann som burde vært førti, så ut som åtti. Han hadde stukket seg selv gjennom hjertet. Det vakre portrettet våket over scenen. Det var ungt og perfekt og uskyldig. Akkurat slik Dorian Gray hadde sett ut i så mange år. Ingen forsto noensinne hva som hadde skjedd. Hvordan hadde Dorian blitt så forferdelig gammel på én natt? Hva var forbindelsen til portrettet? Disse spørsmålene ville aldri bli besvart. De eneste vitnene til sannheten var døde. Basil, som malte portrettet. Og Dorian, som solgte sjelen sin for ungdom. Lord Henry hørte nyheten neste morgen. Han satt i stillhet i lang tid. 'Så merkelig,' sa han til slutt. 'Så veldig, veldig merkelig.' Han snakket aldri om Dorian Gray igjen. Men noen ganger, sent på natten, undret han seg. Hva hadde virkelig skjedd i det låste rommet? Hvilken mørk magi hadde Dorian oppdaget? Og hadde alt vært verdt det til slutt? Portrettet forble vakkert. Men skjønnhet, som Dorian hadde lært, kommer med en forferdelig pris.
B1Chapter 17 / 20476 words70 sentences
Kapittel 17: Frykt
Chapter 17 · Bildet av Dorian Gray · B1 Norwegian. Tip: Click on any word while reading to see its translation. Take your time with each chapter and review the vocabulary before moving on.
Chapter Summary
Dorian holder en fest på sitt landsted, men blir livredd når han ser James Vanes ansikt i vinduet. Han holder seg inne i dagevis, redd for å gå ut.
1 / 70
🇳🇴Norsk→🇬🇧English
Linked wordUnderlined wordOther words
Comprehension Questions
4 questions
1
Hva hørte tjenerne som fikk dem til å undersøke?
2
Hvordan kjente tjenerne igjen at den døde mannen var Dorian Gray?
3
Hvordan så portrettet ut da tjenerne fant det?
4