Mytteriet

Lettbåten landet på stranden nedenfor gjemmestedet mitt. Elleve menn klatret ut og dro båten opp på sanden. Tre av dem var tydelig fanger med hendene bundet. De andre så røffe og farlige ut og bar våpen. Jeg innså at dette ikke var en redningsgruppe, men et mytteri. Mannskapet hadde tatt over skipet og fanget offiserene sine. De skulle forlate fangene her for å dø. Mytteristene spredte seg utover stranden og utforsket. De fant øya ubebodd, eller så trodde de. Tidevannet var lavt, og de bestemte seg for å vente før de dro. Noen av dem sovnet i skyggen av trærne. Jeg så muligheten min og la min plan. Jeg listet meg nærmere dit de tre fangene satt alene. Da ingen så, hvisket jeg til dem på engelsk. 'Ikke vær redd,' sa jeg. 'Jeg er en venn som vil hjelpe dere.' De ble sjokkert over å høre en engelsk stemme fra buskene. En av dem, kapteinen på skipet, gråt nesten av lettelse. 'Er du et menneske eller en engel sendt fra himmelen?' spurte han. Jeg fortalte ham at jeg var en engelskmann som hadde bodd her i mange år. Jeg tilbød å hjelpe dem hvis de ville godta mine betingelser. De måtte adlyde mine kommandoer mens de var på øya mi. Og hvis vi lyktes, måtte de ta meg med tilbake til England. Kapteinen samtykket umiddelbart og takknemlig. Jeg kuttet tauene deres og ga dem våpen fra lageret mitt. Nå var vi fem: meg selv, Fredag og tre engelskmenn. Vi listet oss inn på de sovende mytteristene. Kapteinen drepte to av de verste mennene som hadde ledet mytteriet. De andre våknet og fant geværer rettet mot hodene sine. De overga seg umiddelbart og ba om nåde. Vi bandt dem og satte dem i hulen min som fanger. Men skipet var fortsatt i hendene på de gjenværende mytteristene. Tjueseks menn til var om bord, og de hadde alle våpnene. Den kvelden ble mennene på skipet bekymret. Kameratene deres hadde ikke kommet tilbake som forventet. De avfyrte en kanon som signal og ventet. Da det ikke kom noe svar, sendte de en annen båt for å undersøke. Ti bevæpnede menn landet på stranden i mørket. De fant den første båten, men ingen tegn til vennene sine. De ropte og lette, men vi holdt oss skjult. Jeg brukte Fredag til å lage lyder i skogen. Han ropte ut og lokket dem dypere inn på øya. Mennene ble adskilt i den mørke skogen. Vi tok dem til fange i små grupper, én etter én. Noen kjempet, men de fleste overga seg da de så at de var i undertall. Ved morgenen hadde vi tatt alle ti mennene til fange. Nå måtte vi ta tilbake selve skipet. Noen av de fangede mytteristene gikk med på å hjelpe oss i bytte mot nåde. Vi lastet inn i båtene under dekke av mørket. Vi rodde stille mot skipet som lå for anker. De gjenværende mytteristene forventet ingen problemer. De trodde vennene deres kom tilbake med nyheter. Vi klatret om bord og angrep før de kunne reagere. Kampen var kort og blodig. Lederen av mytteristene ble drept av kapteinen selv. Resten kastet våpnene sine og overga seg. Kapteinen stod på dekket til skipet sitt nok en gang. Han avfyrte en kanon syv ganger som et seierstegn. Så kom han for å finne meg og trykket hånden min varmt. 'Herre,' sa han, 'der er skipet ditt. Det er ditt med rette.' 'Uten deg ville vi alle vært døde eller strandet her.' Jeg ble overveldet av den plutselige endringen i skjebnen min. Tjueåtte år med ensomhet var i ferd med å ta slutt. Jeg hadde et skip og et mannskap som kunne ta meg tilbake til England. Jeg kunne knapt tro at det endelig skjedde. Men det var fortsatt ting å gjøre før vi kunne dra. Vi måtte håndtere fangene og forberede oss på reisen. Og jeg måtte si farvel til øya som hadde vært hjemmet mitt. Jeg gikk gjennom leiren min en siste gang. Jeg følte en merkelig tristhet over å forlate dette stedet jeg kjente så godt. Men hjertet mitt var satt på hjemmet, og ingenting kunne endre det.

Chapter Summary

Comprehension Questions

Hvor mange bevæpnede menn kom i den andre båten for å undersøke?

Hva hadde skjedd på det engelske skipet?

Hvor mange ganger avfyrte kapteinen kanonen som seierstegn?

Hva ba Robinson om i bytte mot å hjelpe kapteinen?

Vocabulary

Continue Learning