Kannibalene

Det hadde gått tjuetre år siden jeg først ankom øya. Jeg hadde nesten sluttet å tenke på kannibalene. Så en morgen i mai så jeg noe som fikk blodet til å isne i årene mine. Fra utkikkspunktet mitt oppdaget jeg fem kanoer på stranden. De hadde landet på min side av øya, mye nærmere hjemmet mitt. Omtrent tretti villmenn satt rundt et bål i sanden. De danset og laget forferdelige lyder. Jeg kunne se at de forberedte seg på den forferdelige festen sin. Jeg grep geværene mine og listet meg nærmere gjennom skogen. Jeg gjemte meg bak et tykt tre og så på med redsel. De hadde med seg to fanger fra kanoene sine. Den ene drepte de umiddelbart og begynte å tilberede. Den andre fangen ble liggende bundet og ventet på den samme skjebnen. Jeg ble fylt av raseri over denne grusomme scenen. Så skjedde noe uventet. Den bundne fangen klarte plutselig å rive seg løs fra fangevokterne. Han løp bort fra dem med utrolig fart. Han løp rett mot der jeg gjemte meg! Tre villmenn jaget etter ham med våpen hevet. Flyktningen var raskere, men de andre tok ham igjen. Mellom ham og tryggheten lå en liten bekk. Uten å nøle stupte fangen i og svømte over. Han var en utmerket svømmer og nådde den andre siden raskt. To av forfølgerne stoppet ved vannkanten. De snudde tilbake mot festen og ga opp jakten. Men den tredje mannen svømte over og fortsatte jakten. Nå stod bare én fiende mellom fangen og friheten. Jeg så sjansen min og tok en rask beslutning. Jeg løp fra gjemmestedet mitt mot de to mennene. Forfølgeren var i ferd med å slå flyktningen med trekøllen sin. Jeg slo ham ned med geværkolben. Jeg ville ikke skyte og varsle de andre med lyden. Flyktningen stoppet og stirret på meg i forbauselse. Han hadde aldri sett en hvit mann eller et gevær før. Jeg smilte og vinket ham nærmere. Han nærmet seg sakte, fortsatt usikker og redd. Så begynte villmannen jeg hadde slått ned å røre på seg. Flyktningen så dette og så livredd ut. Han pekte på fienden sin og gestikulerte for å be om hjelp. Jeg rakte ham sverdet mitt, og han forstod umiddelbart. Med ett raskt slag drepte han mannen som hadde jaget ham. Han ga sverdet tilbake til meg med et takknemlig smil. Så gjorde han noe som overrasket meg stort. Han knelte ned og la foten min på hodet sitt. Dette var hans måte å vise at han nå var tjeneren min. Han ville være takknemlig mot meg for alltid for at jeg reddet livet hans. Jeg løftet ham opp og gestikulerte at vi burde dra raskt. De andre villmennene kunne komme og lete etter kameraten sin. Vi skyndte oss gjennom skogen mot festningen min. Den unge mannen fulgte meg uten spørsmål eller nøling. Jeg førte ham til hulen min og ga ham mat og vann. Han spiste sultent, for han hadde vært fange en stund. Jeg ga ham noen klær å ha på seg, noe som forvirret ham i begynnelsen. Han hadde aldri hatt på seg annet enn et enkelt lendeklede. Buksene og skjorten føltes merkelige på kroppen hans. Men han bar dem stolt for å glede meg. Jeg måtte gi ham et navn så jeg kunne snakke til ham. Jeg husket at i dag var en fredag. Så jeg bestemte meg for å kalle ham Fredag, dagen jeg reddet livet hans. Jeg pekte på ham og sa 'Fredag' flere ganger. Han gjentok ordet og lo av glede. Så pekte jeg på meg selv og sa 'Herre.' Han forstod og kalte meg Herre fra den dagen. Den natten sov Fredag utenfor festningen min. Jeg visste fortsatt ikke om jeg kunne stole helt på ham. Jeg tok alle våpnene mine inn og sperret inngangen. Men da morgenen kom, ventet Fredag tålmodig utenfor. Han smilte da han så meg og bøyde hodet. Jeg innså at han virkelig mente å tjene meg trofast. Etter tjuetre år alene hadde jeg endelig en følgesvenn.

Chapter Summary

Comprehension Questions

Hvorfor brukte Robinson geværkolben i stedet for å skyte forfølgeren?

Hvordan viste Fredag sin takknemlighet etter at Robinson reddet ham?

Hvor mange kanoer oppdaget Robinson på stranden den maimorgenen?

Hvorfor bestemte Robinson seg for å kalle sin nye følgesvenn 'Fredag'?

Vocabulary

Continue Learning